Ved MKT-OSLO jobber vi ofte med folk som har det slik, og som ikke klarer å slutte å gå gjennom hukommelsen i et forsøk på å få svar på om det de er redd for har skjedd eller ikke.

Her er noen eksempler på hvordan det kan se ut:

‍

Angst for å ha vært utro

Lisa har tilbakevendende tanker om at hun kan ha vært utro mot samboeren sin. Hun kan ikke huske å ha gjort noe galt, men tenker stadig tilbake til en fest hun var på for noen år siden. Hun husker at hun snakket med en mann, og at stemningen var god. Kanskje han tolket det som flørt? 

Lisa kan ikke huske alt som skjedde på festen, og er redd for at hun kan ha hatt en blackout og at noe kan ha hendt i den perioden hun ikke husker. Hun hadde ikke drukket mye, men likevel er det som om hun har hull i hukommelsen. Kan hun ha vært utro eller gått over streken uten at hun husker det? Hun er livredd for å ha gjort noe galt, det er det verste hun kan tenke seg. Hun ønsker for alt i verden ikke å såre eller miste kjæresten.

Når tankene kommer, går hun gjennom hukommelsen om og om igjen i et forsøk på å finne svar. Hvis hun bare kan huske alt som skjedde, kan hun kanskje klare å legge deg fra seg? Men uansett hvor mange ganger hun tenker gjennom det, klarer hun ikke å huske alt. Så hun fortsetter å gruble. “Kan noe ha skjedd”?

Angst for å ha begått overgrep

Malene har tanker om at hun kan ha begått et overgrep selv om hun ikke kan huske det, og selv om det ikke er noe som tyder på at hun skulle være en overgriper. Hun ønsker slett ikke å gjøre noe slikt, og blir kvalm av tanken. Likevel kommer tvilen stadig tilbake. 

Tankene dukket opp etter at hun leste i avisa om noen som var blitt tatt for overgrep mot barn. Der sto det at overgripere kan være hvem som helst, og at de ikke alltid fremstår som overgripere. Tanken: “Hva om jeg kunne være en overgriper?” slo ned i henne, og siden har den bare ikke gitt slipp. 

Malene har prøvd alt for å finne svar og for å føle seg sikker på at hun ikke har gjort noe, men selv om hun har gransket hukommelsen gang på gang uten å finne noe, klarer hun ikke slå seg til ro. Det er ingenting som tyder på at hun skulle være en overgriper, men hvorfor får hun tankene da? Og hvorfor føles de så skremmende?

Angst for å ha kjørt på noen

Svein har tilbakevendende tanker om en episode for mange år siden hvor han kjørte hjem sent på kvelden da det var mørkt. Dagen etterpå hadde han lest om en påkjørsel i avisen, og selv om påkjørselen hadde skjedd i en annen del av landet, kjente han seg urolig. 

“Hva om jeg har kjørt på noen”? 

Han kunne ikke huske å ha reagert på noe underveis i kjøreturen, men var likevel usikker. Kunne noe ha skjedd uten at han hadde merket det? 

Svein gikk gjennom kjøreturen i hukommelsen om og om igjen. Det var vanskelig å se for seg detaljene klart, men jo mer han prøvde å huske hva som hadde skjedd, jo mer usikker ble han på om han kunne ha kommet borti noe. Kunne det ha vært et menneske?

Svein ringte en venn som beroliget ham og sa at han ville ha merket det dersom han hadde kjørt på noen. Men Svein klarte ikke slå seg til ro med det. Han bekymret seg, googlet ulykker, og finleste avisene i flere dager. Til slutt kjørte han samme ruten som han hadde kjørt i mørket, og stoppet flere ganger for å se etter tegn til at det hadde skjedd en ulykke. 

Selv om han ikke fant noe, er han fortsatt redd for at han kan ha kjørt på noen, og i perioder tenker han mye på det. Da føler han seg engstelig, og usikker. Selv om Svein på ett nivå er helt sikker på at han ikke har kjørt på noen, er det likevel vanskelig å gi slipp på tanken. Det er som om hukommelsen blir mer og mer uklar jo mer han tenker på det. Hva skjedde egentlig?

Retrospektiv OCD

Lisa, Malene, og Sveins historier er typiske for det som ofte blir kalt retrospektiv OCD. Retrospektiv OCD er en form for tvangslidelse hvor man har tilbakevendende tvangstanker knyttet til en eller flere hendelser fra fortiden.

Hendelsen i seg selv kan ofte ha skjedd, men tankene omkring hendelsen og hva den kan bety, er som regel sterkt overdrevne. 

For venner og familie, er det ofte veldig tydelig at det er snakk om verstefallstenkning og katastrofetanker. Men for den som har tankene, kan det føles fortvilende og veldig reelt.

Tvangstankene fører med seg sterk tvil og uro, og mange går gjennom hukommelsen for å prøve å finne et svar som kan ta bort tvilen og dermed dempe ubehaget. 

Det er vanlig å se på tankene og ubehaget som bevis på at noe kan ha skjedd (At jeg har tanken betyr at noe kan ha skjedd; At jeg føler meg så ille må bety at tanken er sann).

Å tenke gjennom hva som skjedde kan av og til gi en midlertidig ro, men hjelper sjelden på lang sikt. I stedet eskalerer ofte grublingen over tid, og mange kan gruble ekstremt mye i perioder. Og selv om man også kan slå seg til ro i perioder, så kommer tankene og tvilen tilbake, og da er det gjerne på igjen.

Det er vanlig å spille av de samme hendelsene om og om igjen i hodet, i et forsøk på å finne svar på et eller flere spørsmål. 

For eksempel:

• hva skjedde egentlig?
• gjorde jeg noe feil?
• hva ville skje om det kom ut? 
• hvordan skulle jeg taklet det? 
• er jeg et dårlig menneske?

Hvis du sliter med retrospektiv OCD, er du sannsynligvis egentlig ganske sikker på at det du er redd for ikke har skjedd. Men likevel er den lille tvilen der, og det er nok til at du bare ikke klarer å la temaet ligge. Det føles rett og slett for viktig og vondt.

Kanskje du bruker mye tid på å prøve å huske, og på å be om bekreftelse. Kanskje du har googlet, sett etter svar i bilder på sosiale medier, lest gjennom gamle SMS, eller fisket etter svar hos bekjente og venner som du tenker kanskje vet hva som egentlig skjedde? 

Dette er vanlige strategier, og du kan rett og slett se på det som tvangshandlinger.  

Noen råd til deg som sliter med retrospektiv OCD

Hvis du kan kjenne deg igjen i beskrivelsen over, så skal du vite at det finnes det hjelp. Det er mulig å gi slipp på angsten, og å slutte å gruble, men det krever at du griper an problemet på en annerledes måte enn du har gjort hittil. 

For til nå har du sannsynligvis hatt et mål om å bli helt sikker på at det du er redd for ikke har skjedd. 

Det er dessverre et dårlig mål, blant annet fordi det ikke er mulig å oppnå. 

Tenk på det: Hvis det var mulig å finne svaret, så ville du sannsynligvis ha funnet det nå etter all tiden du har lagt ned i grubling, sjekking, og søking etter svar. Når du ikke har funnet svaret, så er det sannsynligvis fordi det ikke er mulig å bli fullstendig sikker. Og er det i så fall en god ide å fortsette å prøve?

Den gode nyheten er at du ikke trenger å være helt sikker. Du er sannsynligvis sikker nok, og trenger rett og slett hjelp til å klare å la temaet ligge. 

Noen fakta som kan være greit å vite om hjernen og hukommelsen, og som kanskje kan være til hjelp når du skal legge fra deg grublingen.

1. Når du gir en tanke oppmerksomhet, vil hjernen oppfatte tanken som viktigere. Det gjør at den føles mer påtrengende. Tanken er altså ikke påtrengende fordi den faktisk er viktig, men fordi du har oppfattet og behandlet den som viktig. 
2. Hukommelsen er ikke en film du kan spille av. Den er ikke veldig nøyaktig. Faktisk fungerer det slik at hver gang du tenker på et minne, så setter du det sammen på nytt, litt som et puslespill. Og for hver gang du gjør det, endrer du litt på minnet. Derfor er det ganske lett å lage falske minner når du for eksempel leter etter en viss type informasjon i hukommelsen. Så hvis du prøver å huske hvorvidt du kan ha kjørt på noen, vil hjernen din kanskje hjelpe deg ved å lage et mer eller mindre tydelig minne av at du har kjørt på noen, selv om du ikke har gjort det. Derfor blir du gjerne mer usikker jo mer du tenker på det.

3. Hjernen lagrer ikke alt. Den lagrer hovedsakelig det som er emosjonelt, uvanlig, eller viktig. Derfor er det vanlig å ha hull i hukommelsen, og disse hullene betyr som regel rett og slett at ingenting utenom det vanlige skjedde. Å ikke huske at du var utro eller kjørte på noen, er veldig usannsynlig, med mindre du har vært svært full. Du kan gjerne bruke som en tommelfingerregel at dersom du ikke husker noe, så har det sannsynligvis ikke skjedd noe viktig.

4. Kanskje du har vært redd for at noe ille har skjedd, men at du har fortrengt det og derfor ikke husker? Da kan det være fint å vite at det faktisk ikke finnes god evidens for at vi mennesker fortrenger vanskelige eller traumatiske minner. Tvert imot er det omvendt. Det er vanskelig å glemme vonde og traumatiske opplevelser. De sitter som spikret i hukommelsen. Unntaket er hvis du var svært ung da det hendte.
5. Grubling gir ofte flere nye spørsmål enn det gir svar. Jo mer du grubler, jo mer usikker blir du. Det har du sannsynligvis allerede merket. Mer grubling er altså ikke svaret.

‍

Du kan ikke gruble deg ut av et overtenkningsproblem, men du kan lære deg å gruble mindre. Grubling er en uvane, og som alle andre uvaner kan den avlæres. 

Vil du ha hjelp mot retrospektiv OCD eller overtenkning? Ta kontakt med oss, eller book en time direkte i kalenderen. Vi kan også tipse om at Emilie og Erik har særlig erfaring med denne problemstillingen.